Å bli mamma har forandret meg..

Når man blir foreldre forandres livet øyeblikkelig. Det sekundet ungen legges på brystet ditt, vil ingenting bli som før. Det kan kanskje alle se for seg, men man vet virkelig ikke hvor stor forandringen er før det skjer.

For meg er det vanskelig å huske livet før Storm. Jeg vet ikke hva jeg gjorde med alle timene i døgnet. Den tiden jeg nå bruker på å passe på en råtass, som krever all min tid og oppmerksomhet.

Mest av alt har det forandret min reaksjon på det som skjer rundt meg. Jeg har aldri vært spesielt følsom eller sentimental. Jeg kunne felle en tåre av en trist film, men tok sjeldent ting innover meg.

B39R7802

Som alle andre syntes jeg det var helt forferdig med alt det tragiske som skjer i verden. Krigen, flyktningekrisen, naturkatastrofer, sult og fattigdom. Nå klarer jeg nesten ikke se en nyhetssending eller lese aviser uten å få klump i halsen, eller bryte ut i hysterisk hikstegråt. Jeg føler plutselig alle de triste hendelsene langt inne i hjerterota. Det er kanskje normalt for mange, for dette er jo jævlige ting – men ikke for meg. Jeg har forandret meg.

Gledestårene sitter også løst, av og til får jeg kastet over meg hvor heldig jeg er som har Storm, André, søsteren min og hennes familie, vennene mine – livet mitt. Men likevel bekymrer jeg meg mer enn noen gang.

Jeg har alltid hatt en «jaja det ordner seg»-holdning. Ikke tatt så tungt på ting. Nå er jeg ofte redd. Mye redd for hvordan det skal gå med Storm. Mer om det senere.. Mine bekymringer krever et eget blogginnlegg.

Nå skal jeg hoppe til køys. Legge meg tett inntil Storm, siden André er bortreist, og kjenne hvor god og varm han er, og hvor godt han lukter. Og det kan godt hende at jeg gråter litt – gledestårer.

B39R7785

6 kommentarer

    Som å lese om mitt eget liv når jeg fikk min sønn!! <3

    Jeg er innom bloggen din ofte. Og jeg synes det er så flott når du skriver slik som nå. Jeg kjenner meg så mye igjen i alt du skriver og når du beskriver hvem du var før.

    Ble mamma et par år tidligere enn deg. Det er overveldende å få et barn. Jeg har i perioder hvor jeg er så sliten tenkt; var det verdt det ? Jeg følte og opplevde at jeg mistet så mye av meg selv. Barnet mitt er nå snart tenåring. Jeg kan love deg at du blir enda mer rørt og sårbar, men samtidig så blir man SÅ mye mer trygg i situasjoner som jeg aldri så for meg. Det svinger på en helt annen måte enn da hun var bebis. Men åh – gled deg til livet videre. Det blir utmattende på en helt annen måte, Det blir også skikkelig energigivende på en enda annen rar måte. Du kommer til å få kick av barnet ditt sammen med andre! Du blir garantert grepet av samtaler og engasjement de gjør på skolen din!

    Kjærligheten blir bare enda sterkere ; er det mulig liksom?
    Det kommer år hvor du får plutselig mye tid og energi til overs. Og man finner tilbake til seg selv eller så oppdager man andre viktige sider. Dette er livet tenker jeg, Det er sååå spennnede, omveltende og faktisk hvilende på en gang.På godt og vondt <3

    Takk for flott skrevet innlegg. Ønsker dere alt godt , super søt familie :)
    Klem fra meg

    Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver!! Minstemann er 1 år og storebror er 4 og jeg bekymrer meg for så mye og håper av hele mitt hjerte de vokser opp og blir lykkelige. Bare tanken på at noen kan gjøre de noe vondt gjør meg helt kvalm…. Kos deg masse med fine Storm og så får vi trøste oss med at vi ikke er alene om å bekymre oss!:-)

    For en fantastisk god beskrivelse av det å bli mamma og hvordan en forandrer seg. Du skriver så ekte om hvordan det er for deg å være mamma. Jeg kjenner meg veldig igjen selv om mine ‘barn’ er 20 og 23. En slutter aldri å være mamma. Du virker som en utrolig skjønn person.

    Jeg har det helt likt etter at jeg ble mamma i sommer! (Samtidig må jeg vel innrømme at jeg knapt får med meg det som skjer av krig, naturkatastrofer og tragedier lenger…) Men jeg klikker meg stadig vekk inn på bloggen din, og jeg har ett ønske: BLOGG MER! Du skriver så kjempefint og treffende om mammalivet :)

    Jeg har det også sånn. Jenta mi er snart ett år, og jeg tror jeg har bekymret meg mer det siste året enn hele mitt 32-årige liv…har ikke lyst til å lese aviser eller se nyheter, for det er så mye fælt der ute. I tillegg er det alle bekymringer jeg har for familien, sykdom, døden. Jeg kan ikke huske at jeg var slik før graviditeten. Men jeg tror vi får et annet syn på livet, og setter mer pris på det man har. Mitt barn er det viktigste i livet mitt nå :) og det nye mammalivet er fantastisk! :)
    Storm er virkelig en skjønning, og så artig at han har begynt å gå. Her øver vi fortsatt med gåvogn :)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *